NLM og trening med kompisene

Oi, oi... Norsk lagmesterskap 2007 er herved overstått, og hva skal man si om innsats og prestasjoner..?
Emil lå an til å virke en smule forvirret fra vi ankom fredag kveld, med mange mennesker og hunder, masse spennende lukter, og alt for mye å skulle holde rede på til enhver tid. Likevel - lørdag morgen, før vi skulle i ilden, virket han rimelig konsentrert, og vi hadde forhåpninger om at dette kunne gå bra.

Så feil kan man ta... Ved første post gikk det "åt skogen" om man skal si det som det var. Dirigering 50 meter, og Emil tar de første 30 meterne i fullt firsprang, men vinkler deretter av og snuser rundt i skogen - og gjør sitt fornødne i alles påsyn... Var det noen som sa nervøs mage?
I og med at vi ikke har trent dirigering til høyre og venstre siden i vinter, hadde vi heller lite å stille opp med på dirigeringsøvelsene, hvor vi måtte ty til Emils nese og tidkrevende søksarbeid.
Markeringene var også mer utfordrende enn vi hadde forestilt oss (hallo, Elisabeth, hva hadde du trodd - det er NM vi snakker om her...), og var såvisst ikke oppgaver for andre enn hunder i åpenklasse. Dobbelmarkeringer på 80-90 meter har vi heller aldri vært borti før, og da må vi vel si oss fornøyd med at Emil kom inn med i allefall den ene dummyen..!

Turen kom til feltsøket, og her skulle vi da virkelig klare å samle inn poeng! Både laben Pomba og Emil er supergode i denne øvelsen, og vi forberedte oss på å omsider skulle få vise fram hva hundene våre var gode for! Men akk.... Øvelsen gikk så dårlig som det kunne gå, og ingen av hundene var lik seg selv. Ikke nok med at laget strøk på øvelsen, men dommeren var i tillegg av den sorten som svartelister hunderaser åpnelyst i en konkurranse.
Fra første feil ble vi pumpet med hvor ubrukelige tollere er på jakt, at de ikke er trenbare og har ingen anlegg for å kunne samarbeide med andre hunder. Han konstaterte glatt at skulle vi konkurrere i denne type øvelser, så måtte vi investere i en annen rase..!
Ikke vet jeg hva som er vanlig på konkurranser (for dette var jo vår første av denne typen), men er det er vel ikke bare jeg som reagerer på slike uttalelser? Og dette av en dommer? På en konkurranse?
De fleste tollereiere vet at de har en krevende rase som generelt trenger flere treningstimer på enkelte momenter enn de andre retrieverne, men resultatet behøver på ingen måte å bli dårligere. Kanskje hadde vi her en dommer som ikke takler utfordringer..? Uavhengig av årsaken til denne oppførselen, oppleves det av meg som useriøst å ta på seg denne nedlatende holdningen, og med stor sikkerhet ta fra folk lysten til å arbeide med hundene sine. (Heldigvis er vi såpass hardhudet at vi ble enda mer tent på å trene, for å prøve å oppnå resultater som kan motbevise dommerens "stadfestelser", men såret - ja, det ble jeg...).
Det er i allefall greit å vite at Tom Lauritzsen er en dommer man ikke stiller toller for - det er jo tydelig at man, uansett hvor flink hunden er, aldri vil oppnå premiering hos vedkommende.

Siste øvelse liknet mye på walk-up, og her gjorde Emil sin beste prestasjon gjennom dagen. Godt å kunne avslutte bra, når det ellers hadde vært nokså varierende prestasjoner!
Også det å være fri ved fot og å sitte passiv og se på at de andre hundene jobbet gikk bedre enn noen gang, så et og annet positivt tar vi da med oss hjem!
"Hoinnlaget" endte til slutt på 14. plass og "Trøndebataljonen" på en flott 12. plass! Og når jeg sier det, så må jeg vel også nevne at 17 lag stilte til start... Men vi ble da ikke sist i allefall! Store gratulasjoner til Trond med Pomba, som ble 3. beste unghund!
Bilder fra NLM finner du her.

Mandag samlet flere tollere (Alfred, Hugo, Rival, Remus og Emil) seg her på Lundamo, hvor vi hadde trening på vilt og skudd på dagsordenen. Lille Alfred løp stolt rundt med ulike fugler i munnen, og det gledet matmor stort!
Også Remus var tent på vilt i dag, og apporterte inn til Johanna, mens Rival hadde dagen hvor han måtte forsikre seg om at fuglene var døde, og ga de en skikkelig god knekk mellom kjevene før han ruset inn til Jannike. Alle strir vi med et eller annet, og dette løser dere i en fei! Ta for all del med dere noen kjærkomne tips fra slektstreffet ;o)

Emil ser ut til å begynne å generalisere dette med vilt, og tar det meste nå. Med oppmuntring tok han flere typer fugl, store som små, og løp triumferende rundt med byttet sitt. Også forsøk på en ren apporteringsøvelse med viltet gikk over all forventning, og Emil løp rett inn og avleverte! Flink gutt og stolt mamma...!
Etter endt trening samlet gjengen seg til grilling på terassen, hvor vi ble sittende til natta og knotten satte fart på besøket! En virkelig trivelig treningskveld, som må gjentas om ikke alt for lenge!¨

For øvrig har Emils kritikk fra jaktprøven omsider kommet, og den leser du her.

Svømmetrening!

Mandag slo Bowski og Emil labbene sammen, og arrangerte svømmetrening for venninnene Ashley og Troja på Storvatnet.
Ashley var tydelig ikke interessert i å bli våt på labbene akkurat denne dagen, men løp rundt i yr glede over å kunne leke seg med så mange frender.

Troja viste derimot stor interesse for dummyer som ble kastet til guttene, men ville bare såvidt slippe vannbunnen med labbene. Da vi senere dro fram ei rype fra sekken, ble det VIRKELIG fart i frøkna. Etter litt om og men oppdaget hun nok at hun hadde svømmehud mellom tredeputene, og tok sine første usikre svømmetak!
Stor var gleden hos matmor, Marit, som nå fikk se at det er håp også for Troja. Emil var jo også noe skeptisk for å bli våt på magen sin i begynnelsen, men nå skulle man tro han var født med både gjeller og svømmeblære...!
Bowski har tidligere vært forsiktig med å plukke vilt, men med stor apporteringslyst i vannet (sikkert i kombinasjon med et visst press av to andre svært rypelystne tollere langs bredden) svømte han, med den største selvfølge, stolt inn til Kathrine med rypa i munnen!

Dagene har etter jaktprøven vært nokså rolige.
Emil har fått gått et blodspor, som jeg synes gikk rimelig greit. Ingenting å si på iveren til poden i allefall! Vi har kost oss med litt tolling bak rododendronbuskene i hagen, og trent litt apportering, dirigering og jakt. Jeg hadde kanskje sett for meg at vi kunne legge jakta litt på hylla en periode for å trene til blodsporprøver til høsten, men sannelig ble det ikke nok en konkurranse i denne kategorien. Nærmere bestemt norgesmesterskap i lagkonkurranse i grenen working test.
Dette er en helt ny gren for oss, og vi har derfor ikke trent noe opp i mot en slik konkurranse.
Likevel sies det å være mange momenter som er tatt fra jakttrening, og vi satser da på å få til noe! Håper i hvertfall at vi ikke ødelegger for de andre på laget, og hvis vi likevel skulle være uheldige - så krysser vi fingrene for tilgivelse...! Jeg legger meg på lista til Einar, som sier at det er det sosiale som skal stå i fokus denne helga! Men norgesmesterskap er nå likevel NORGESMESTERSKAP! Hjelp...

Vi har omsider også knotet oss til å melde oss på Tollarspecialen i Sverige i august, så hvordan det skal gå med Elisabeths nerver de kommende ukene og månedene gjenstår å se!

For øvrig stort grattis til Rival, som tok en flott 1. premie med HP i helga (hos en meget spesiell dommer som kastet vilt rundt seg med blå og gule sløyfer)! Dere er superflinke! Og en KJEMPEgratulasjon til Bounty som ble NUCH lørdag!!

Emil gikk inn til en flott 2. premie under helgens jaktprøve,
noe som gir han tittelen Norges høyest jaktpremierte toller!!

Nedtur og opptur

Helgen vi lenge hadde vært spente på er omsider overstått, og nervene har nå funnet veien tilbake til normal tilstand.

Lørdag møtte vi fram ved prøveplass på Tjønnstua, i sol og 15 grader. Perfekt vær for en prøvedag med mye venting i bil for hundenes del. Ikke overraskende trakk Elisabeth nest siste startnummer (som alltid uheldig...), og dette var ikke bra verken for Elisabeths nerver eller Emils alltid like intense trang til å snuse på duftene fra hunder som har vært på et område før han.

Langt på dag kom turen omsider til oss. Fra første stund var kontakten mellom hund og eier fraværende, og Emil var spent som en fiolinstreng.
Forventningene hadde nok bygget seg opp i hundekroppen gjennom hele dagen, og da Emil fikk øye på skytter og kaster, løp han overlykkelig bort for å sjekke hva disse interessante menneskene drev med - og det luktet herlige dummyer overalt!!
Etter MYE om og men kom Emil tilbake og satte seg i utgangsstilling. Enkeltmarkeringen falt på land, Emil registrerte den - og løp rett ut i vannet for å sanke friske vannliljer til mamsen.... SKUFF!!

Dommeren gikk deretter videre til neste øvelse, dirigering, og Emil ble sendt ut. Men hvor løp hunden? Jo rett i vannet... IRRITASJON!!
Hvem var egentlig denne hunden? Sannsynligvis bare en dårlig kopi av Emil, for denne jeg hadde fått å jobbe med var jo totalt ubrukbar!

Det hadde ingen videre hensikt å prøve på flere momenter, da det var tydelig at verken hund eller eier hadde dagen. Lutrygget og med farlig høyt blodtrykk luntet vi tilbake til Tjønnstua. Verken hund eller eier snakket til hverandre på tilbaketuren. Jeg mente at Emil hadde oppført seg overraskende uryddig og ukonsentrert, mens Emil nok mente at matmor hadde vært rar, kjip og lite engasjerende nå når vi skulle leke oss og ha det gøy sammen.

Stakkars. Det er jo tydelig nå at det ble alt for mye for han: laaang ventetid hvor forventningene bygget seg opp time for time, spennende skudd rundt ørene, masse forstyrrelser i felt med skytter, kaster, dommer og hjelpere, publikum, felt med spennende lukter, og sist, men ikke minst - en fører på kanten til nervøst sammenbrudd...

Etter denne heller korte oppvisningen, vurderte jeg sterkt å bare hoppe over prøven neste dag, og reise hjem.
Etter en lengre prat med Einar og Jan Petter (TUSEN takk til dere...!), ble vi likevel værende for å gi det en ny sjanse dagen etter.

Søndag var vi litt mer heldig med trekning av startnummer, og skulle heldigvis i bresjen før lunsj.
Med forhåpninger lik null, var nervene ikke på langt nær så plagsomme som på lørdag, og eneste mål for dagen var å skulle gjennomføre èt moment. Alt vi klarte å få til ut over det ville eventuelt være et pluss.

Emil var som alltid svært ivrig, men i dag virket han faktisk konsentrert.
De to første enkeltmarkeringene gikk i rakettfart, og innkomst og avleveringer var eksemplariske! Du verden... Mildt sagt overrasket jeg da. Foten var imidlertid en utfordring i dag også, men FOR en forbedring fra dagen før!

Neste moment var feltsøk. Emil ble sendt ut med små forhåpninger hos fører, men han jobbet superbra! Dekket hele feltet, og utvidet gradvis søket da han ikke gjorde funn der han hadde vært. Innkomstene og avleveringene var også her helt prima!

Etter tre dummies fikk vi beskjed om å snu oss 180 grader rundt, og foreta en dirigering rett ut opp i berget over oss. Det kunne vel ikke være en mulighet for at Emil lystret her også vel..? Emil løp ut på kommando, men stoppet uheldigvis 1-2 meter fra dummyen, men jobbet godt, fant den og kom i full fart tilbake til mamsen og avleverte. Snille, flinke gutten min!
Han var tilbake til den arbeidsglade hunden jeg kjenner!

Så var det 180 grader rundt, og tilbake til feltet for å hente flere dummies. Og Emil besto med glans! Da han etter supert søk fant en dummy som lå svært vanskelig til i ei grop inntil en bergvegg, hørte jeg dommeren bak meg si "fantastisk bra jobbet", og forsto at dette virkelig gikk veien!

Siste moment var vannarbeid med to enkeltmarkeringer. Første dummy havnet nokså langt ut. Emil raste ut på kommando, og svømte i retning der dummyen hadde landet. Den ble imidlertid ført med vind og bølger lengre bort, og Emil plasket rundt seg selv et par ganger før han igjen fikk ferten av dummyen. Den andre markeringen gikk komplikasjonsfritt, og avleveringene var supre. Ingen risting eller andre påfunn - rett i fanget til mams!

Med applaudering fra publikum, og kommentarer som "helgas morsomste og mest underholdende opptreden" lå både hund og eier og rullet seg i myra etter endt prestasjon.
Jeg var kjempefornøyd, og Emil løp rundt i ren iver og ga mamsen gjennomvåte koser!

Den skriftlige kritikken kommer i posten om noen dager, men vi fikk en åpen muntlig kritikk på stedet. Vi er superfornøyde med tilbakemeldingen. Bare prima arbeid, og Emil ble som tidligere nevnt beskrevet som "en uslipt diamant" av dommeren! Hvem hadde vel ikke vært stolt etter en slik uttalelse? Man må jo få skryte litt...

Til tross for både nedturer og oppturer i helga har det vært særdeles lærerikt å stille på denne typen prøve. Vi har fått masse tips om hvordan og hva vi skal trene videre på, noe som for en stor del innebærer fri ved fot under stooor iver med masse forstyrrelser. Og at både hund og eier har god bruk for konkurransetrening - det er det ingen tvil om!

Emil 2 år og stor gutt 16. juni!

Da står vi på farta til Fosen, hvor Emil skal feire bursdag mens han konkurrerer mot et ukjent antall artsfrender på jaktprøve!
Vi gleder oss!! Fyldig omtale av helgen kommer søndag!

Spøkelser og 30 varmegrader

Omsider kom sommeren også til Trøndelag!

Etter vel overstått apellmerkeprøve på mandag ble det bare varmere og varmere, og hundene lå rett ut og slumret i blåbærlyngen i hagen, mens onsdag og klubbmesterskap i jakt nærmet seg med stormskritt.
Det eneste vi hadde fått trent på i sommerheten var vannapport, men denne disiplinen så ut til å være den som Emil var tryggest på. Andre momenter skulle heller ha vært oppfrisket, men med fare for heteslag var det bare å slå fra seg ytterligere forberedelser før klubbmesterskapet.
Onsdag kom, og varmen var like kvelende som før. Etter noen timers avveining, fant vi ut at det ikke ville være forsvarlig å stille Emil på prøve med 30 grader i skogen (selv om vi hadde FORFERDELIG lyst...). Det får heller vente til jakprøven på Fosen, hvor vi krysser fingrene for overskyet vær og 15 grader..!

I dag var det klart for en noe annerledes skogstur enn det Emil er vant til. Vi skulle opp i karaktertest for å oppnå inngangsbillett for om mulig begynne å konkurrere i bruks.

Første ufordring, med en forkledd passiv figurant gitt finfint. Emil løp fram og sniffet og snuffet borti dette merkelige monsteret som satt sammenkrøpet på stien, og ble selvfølgelig kjempeglad da forkledningen ble fjernet, slik at et hyggelig menneske kom til syne!

Neste utfordring var kjettingskrammel på blikktak, og denne øvelsen hadde jeg mine tvil om skvetne Emil ville klare... Helt i følge mine antagelser hoppet han himmelhøyt av lyden, men løp straks tilbake og undersøkte dette støyende momentet som hadde ødelagt vår fredelige opplevelse av norsk natur.

Vi gikk deretter videre, og ble overrasket av et stort, forkledd vesen som løp over veien like foran beina og labbene våre. Emil satte i gang med sin særpregede kalkun-"gobling", og løp kjeftende i ring rundt denne skumle saken. Dommerne kunne selvfølgelig ikke unngå å kommentere denne heller spesielle bjeffingen, og fikk seg en god latter under bedømmingen. Emil nektet imidlertid å nærme seg tingen før jeg hadde stilt meg helt inntil den, men besto også denne øvelsen.

Siste øvelse var skudd - først under lek og deretter passivt.
Momentet gikk smertefritt, hvor Emil lekte og kikket litt rundt seg (sikkert for å se hvor dummyen ville lande..!), og han har derfor bestått karaktertest!
Nå blir det spennende å se hva vi klarer å få jobbet med i løpet av sommeren.
Forhåpentligvis starter vi på bruksspor om ikke så altfor lenge!

Nervene har så absolutt meldt seg til helgens begivenhet: jaktprøven på Fosen.
Nå er imidlertid splitter nytt kamera og flåttpinsett kjøpt inn, og vi ser fram til ei superarti helg med mye latter og hundeprat!

Tolling eller tulling..?

Da har Emil satt nok en syssel på dagsordenen, nemlig tolling ...eller, hva det nå enn var vi gjorde et forsøk på å få til :0)

Etter å ha hatt vilttrening med kompisene, hvor Emil løp triumferende rundt med en kaje forkledd i en av Johannas sambo, Henrik, sine avlagte sokker, tok vi turen ned til vannkanten.
Johanna og Remus introduserte øvelsen, og det så virkelig arti ut!
Mamsen sitter bak et kamuflasjenett og kaster gøyale leker ut fra skjulestedet. Poden leker litt med gjenstanden og kommer (helst) tilbake med den igjen. Deretter kastes en ny gjenstand. Poenget med øvelsen er å pirre endenes nyskjerrighet, slik at de kommer svømmende i skuddhold mot skytteren.

Selv om øvelsen i utgangspunktet ser såre enkel ut, er den mer utfordrende enn man skulle tro. Å gå fra høy aktivitet til plutselig å skulle ligge helt stille krever svært god kontakt og godt samarbeid mellom deg selv og hunden, samt at apporteringen må sitte som støpt.
Og alt dette uten at man sier ett eneste ord - øvelsen skal foregå stille.

Emil syntes, ikke overraskende, at det var svinaktig gøy å løpe etter lekene som ble kastet, men ville gjerne ta seg en tur ned til vannkanten og fukte undersottene før han returnerte til skjulestedet..! Den utspekulerte rakkerfanten!
Men nå har vi i allefall prøvd tollingen, og vet hva vi må trene på videre. (Vi tar fram øvelsen når vi er ferdige med spor-, jakt- og lydighetsprøver i juni!) Jannike og Rival gjorde det imidlertid kjempebra på Tollerfestivalen, og tok andreplassen sammenlagt! Vi bøyer oss i støvet. Gratulerer så masse!!

Pinsa har Elisabeth for øvrig delvis tilbragt på jobb, men hunderelaterte aktiviteter har ikke blitt nedprioritert av den grunn.
Lørdag gikk Remus og Emil blodspor som Johanna hadde vært så sporty å lagt ut kvelden før. Vi er storfornøyde med hvordan det gikk!
Emil har ikke gått mer enn tre korte spor med en og to vinkler i år, og nå fikk han bryne seg på 543 meter (hehe.. GPS ja!) nattgammelt spor med flere vinkler og sårleie. En liten miss i siste vinkelen i overgang til myr overser vi glatt denne gangen. Skanken ble funnet, løpt rundt med i yr glede og båret stolt i munnen!

Mandag hadde vi Remus og Johanna på besøk for å gjenta suksessen med blodspor. Remus fikk prøve seg på et spor som tydelig hadde blitt krysset av såvel skogens konge, som rev og hare. Foruten en liten (la oss kalle det ubetydelig) avsporing gikk det kjempefint. Han markerte begge sporleier og klarte fint alle sporoppsøkene.
Så var det Emil sin tur, og Stein Roar skulle føre denne gangen. Begynnelsen gikk greit, men hva var det som skjedde med snuten etter 200-300 meter?? Emil dro det han kunne i helt andre retninger enn der vi fant ut at sporet lå.
Flere ganger måtte vi tilbake for å sette han på sporet, og Emil sporet av... Stor frustrasjon! Hadde han nå fått ferten av ferske elgspor, og ville heller følge disse? I såfall er dette et tidligere ukjent problem, men som nok kan dukke opp etter hvert... Frustrasjon!
Emil ble ført videre ut av all viraken, og satt på sporet lenger fram, og da var han igjen som en støvsuger. Kan du begripe...

Ved sporslutt ble terrenget straks mer oversiktlig, og hva ser vi rundt oss - sporsløyfer i flere trær i retning inn i den skogen hvor Emil hadde virret rundt. Og disse sløyfene hadde IKKE vi hengt opp! Det viste seg at vi må ha kommet inn i en annen persons utlagte blodspor, og da var det kanskje ikke så rart om den stakkars firfotingen ville i en annen retning enn den vi mente var riktig. Helt utrolig egentlig, i og med at vi bor i ingenmannsland, at andre har lagt spor inni våre spor.
Merkelig at de ikke hadde sett våre sløyfer, men OK - vi tilgir dere denne gangen..!

Sporet vi gikk dagen etter gikk imidlertid smertefritt, og vi begynte å se framover igjen.
I anleggspor på Steinkjer på lørdag endte vi likevel opp med en noe skuffende 2. premie, men vi får ta i betraktning at vi ikke hadde trent noe særlig på forhånd denne gangen pga. blodmangel. Tusen takk til Ragnar og Lisbeth som etter iherdig detektivarbeid en kveld i pinsa klarte å skaffe til veie nok blod til at vi fikk gått ett spor før prøven! Nødslakt er redningen..!

Remus og Johanna gjorde som alltid en flott prestasjon i Steinkjer, og gikk inn til 1. premie! Gratulerer til dere begge to!
Også Bounty og Castello deltok i de høyere sjikt denne gang, og fikk tildelt hver sin 3. premie på blodspor! Flotte prestasjoner fra Trøndertollerne altså i det tørre, varme været!

Mandag var det dags for nok en konkurranse: appellmerkeprøve.
Skrekk og gru, hvilke nerver man kan bygge seg opp! Vi hadde til sammen vært seks ekvipasjer på kurset. Lille Kia flyttet desverre til Oslo før prøven sammen med mammaen sin (men skal ta prøven der på lørdag - LYKKE til) og Ashley måtte melde pass pga. en mor med skadet fot.
Vi var da fire igjen som stilte til prøve, hvorav Emilgutt og Lilly besto prøven! HURRA!!
Gjett om det var en nervøs eier som var rimelig svett og lettet da 10`eren ble vist på siste øvelse! Aldri før har vel to minutter enkeltdekk føltes SÅ lenge..!
Resultatet smakte nok ekstra godt etter en heller laber sporprøve to dager tidligere.
Stort grattis også til Lilly, som til tross for sin elsk for bevingede skapninger og redsel for store, bråkete maskiner som forstyrrende element, klarte seg strålende!

I morgen står grilling med gjengen i Retrieverklubben og klubbmesterskap i jakt på tapetet, men vi har ingen forhåpninger om å gjøre en revolusjonerende oppvisning der. Vi skal så absolutt delta, men mest for å få konkurransetrening, slik at vi er litt bedre forberedt til den store, skumle jaktprøven på Fosen om et par uker..!
Mye oppfrisking gjenstår etter at lydigheten har stått i fokus de siste ukene.

Slektsstevne

En ny uke har fløyet, og det har nok en gang vært tollertreff!
Værgudene viste seg fra sin beste side fram til vi begynte å pakke sekken, pølser og kaker gikk ned for fullt, og hundene var slitne og fornøyde etter en dag med mange inntrykk.

Vi hadde spor og vannapport på agendaen, og flere tollere fikk prøve syslene for første gang. Bolken med førstehjelp ble enten glemt av administrasjonen eller så druknet emnet i et hav av mat og drikke og andre hunderelaterte tema..!
Utrolig moro at så mange kunne komme denne gangen! Valpene ser snart ut til å stå for hovedtyngden av de oppmøtte, og det lover bra for rasen vår og rekrutteringen!

Emil er for øvrig travelt opptatt med lydighet samtidig som vi prioriterer turer i skogen for å kose oss, slik at det ikke alltid skal være terping på øvelser i hvert minutt vi tilbringer sammen.
Litt blodspor har det også blitt tid til, men nå ser vi for oss jakttrening som hovedsyssel en stund!

Da har vi omsider klart å finne en dato for Tollertreffet, som blir førstkommende lørdag
19. mai kl. 12 på Lundamo!
Utfyllende informasjon finner du her.

Løpetisper over hele fjøla

Dagene og ukene går som en røyk, og den siste tiden har vi trent hver eneste dag. Med tre ulike kurs å følge opp, er det ikke snakk om å hvile på sine laurbær.
Forrige helg var vi ute i skogen og trente rundering for første gang - og ble fullstendig bitt av basillen! Dette er hundesport på sitt beste! Emil fløy for full fart rundt i skogen etter de morsomme damene som lå på lur med godsaker og pipedyr bak trestammer og ned i lyngen.
Med en løpetispe til stede på kurset ble det svært spennende hvordan hannhundene ville reagere, men foruten et par avstikkere med snuten dypt plantet i sporet etter den fagre madamen, gikk det riktig så bra. Flinke toller- og kelpiegutter!

Dagene for øvrig er fylt med apport- og lydighetskurs, og tilhørende daglige treningsøkter.
På tomannshånd går en hver øvelse (nesten) knirkefritt, men på fellestreningene har det til tider virket som om vi har tatt oss litt vann over hodet... I tillegg til at Emils ører tidvis virker svært fulle av ørevoks, og han skvetter himmelhøyt av barn som gjemmer seg i skogen, er det løpetisper på alle tre kursene vi har gått i det siste, og Emils utkårede og treningsmakker Troja ble også voksen dame i samme slengen :o)
Det kan fort bli litt for mange utfordringer for en ung hormontulling, noe Remus nok også vil si seg enig i for tiden...

Tirsdag etter en kort treningsøkt, fikk Emil og Rival løpe av seg litt oppspart energi. Det ser ut til at knivingen vi var vitne til mellom guttene ved deres første møte har forduftet, og de løper og leker godt sammen.
Fredag var tollerjentene samlet hjemme hos Johanna, hvor det vanket både champagne og framvisning av en hel harddisk med bilder fra utstillingen på Brekstad og Verdal.
KJEMPETRIVELIG kveld som med sikkerhet skal gjentas!

I går forsøkte vi oss på et par runder med feltsøk, først med dummies og deretter med det vi fant av gjenstander rundt omkring i heimen. Det ser ut til at Emil har "modnet" enda mer i denne øvelsen, som gikk i full fart (riktignok med ett bytte av gjenstand, men av 8 gjenstander godtar vi det - denne gangen). Øvelsen ble etter hvert svært utfordrende, da nabogutten kom diltende og ville være med å dirigere Emil ut i feltet...! Mange ukjente kommandoer til tross: stolt mams som syntes det gikk veldig bra.

I dag trente vi rundering med kursgjengen. Det er tydelig at Emil synes denne sporten er hinsides gøy, og kunne ha holdt det gående i evigheter om nødvendig. Det ser ut til at han har forstsått hva øvelsen går ut på, og fram mot neste gang vil vi jobbe for å innføre løsbitt. "Satser man ikke, vinner man ikke" !

Den stygge andungen...

...var visst ikke så værst likevel!
Ja, for vi hadde virkelig ikke sett for oss slike resultater etter blåsløyfeutdelingen i Orkdal i november i fjor. Vi var ikke misfornøyd med andrepremie heller vi da, for vi hadde aldri i tankene å kjøpe en "rendyrket" utstillingshund da vi anskaffet Emil, men en frisk og arbeidsglad hund som kunne trives med mange aktiviteter. 2. premie ville gi oss mange muligheter i andre kategorier innen hundesport!

Elisabeth er på ingen måte et konkurransemenneske, men vi trives med å farte rundt for å se hvordan våre treningskompiser gjør det, og hva er da vel mer naturlig enn å melde oss på selv også..?

Lørdag satte vi nesen mot Brekstad - Jannike, Rival, Emil og undertegnede. Etter å ha overtalt fergemannen til å holde igjen ferga, fikk vi også med oss Johanna, Henrik og Remus :o)
Emil og matmor tok det hele med stor ro (så nær som iherdig snusing fra Emil sin side etter løpetisper som svinset forbi fra tid til annen), for her hadde vi egentlig ikke så mye å leve opp til ut i fra Emils kritikk ved første utstilling.
Inne i ringen oppførte Emil seg eksemplarisk, og den finske dommeren tok seg goooood tid. Med ordene "beautiful specimin" og en del andre kommentarer som Elisabeth ikke fikk med seg pga. intens konsentrasjon, ble vi overrekt to røde og en rosa sløyfe. Kjempegøy med en høyst overraskende 1. premie, men hva betydde egentlig disse andre fargene...?
Mon tro om Elisabeth så ut som et spørsmålstegn, ettersom ringsekretæren behørlig informerte en forvirret ekvipasje om at de skulle inn i ringen igjen. Dette hadde vi da verken forutsett eller trent på...
Med Johanna og Jannike jublende utenfor ringen, fårsto vi omsider at dette hadde visst gått riktig så bra!

Emil ble i neste runde 4.BHK, Rival 3.BHK, Castello 2.BHK med sitt siste CERT! Ingen ringere enn Remus vant hannhundklassen, og rasket i tillegg med seg BIS4-plasseringen! Stort GRATTIS til dere alle sammen! Vi trøndere har fine hunder vi..! Både "looks & brains"! Kremt...

Søndag sto Verdal for tur, og vi var litt mer spent enn dagen før. Nå når Emil hadde fått så bra resultater på Austrått, ville vi bli bare en liten smule skuffet med 2. premie. (Ser vi antydning til at Elisabeth er et konkurransemenneske likevel..? ;)
Godt at Johanna satt på, slik at vi fikk pratet oss bort i hundeverdenen den lange veien.

Langt mindre venting i dag, og godt var det - utstilling ute på grus i regnvær kan sette spor på den reneste hund..!
Kjemperesultat i dag også, synes nå vi da! 1. premie, BIR i UK og, etter å ha kommet litt for sent i BIS-finalen (her gikk det i et forrykende tempo fordi dommeren visstnok måtte rekke et fly), 4BIS i UK!! Kritikken finnes her.
Tone og Bounty fikk 1. premie, Snorre og Castello gjentok gårdagens resultater, og Jannike og Rival gjorde en kjempeinnsats også i dag og ble premiert CK, 3BHK og 3BIS i JK! Remus gjorde rent bord, og tok hjem 3BIS! Moro at dommeren ga han betegnelsen "Flashy"! GRATTIS igjen til dere alle!

Tusen takk til Tone som hadde bakt en særdeles velsmakende tårnkake med, i følge konditoren selv, gjenstridig og lite samarbeidsvillig melis fra Sparbu, som Remus vant - og vi i tollergjengen spiste opp..! Veldig trivelig at både Hugo, Ricci og Marit (uten en løpende Troja) hadde tatt turen til Verdal for å støtte opp om Trøndertollerne. Herlig at vi er en så sammensveiset gjeng!

Håper å se dere alle sammen på neste tollertreff på Lundamo!

Emil ble premiert 2 x 1 AUK, CK, 4BHK,
BIR og 4.BIS i UK 28.-29. april!

Konsentrasjonen er tilbake!!

Akk, omsider! Emil har kastet fra seg de fleste hormonelle drifter, og er tilbake til sitt gamle kontrollerbare jeg! Kontakten ser ut til å være på plass igjen, og det har vært GØY å trene den siste uka.

Siden sist har vi startet på appellmerkekurs, hvor vi terper kontakt og fri VED fot (ikke foran eller på skrå altså, noe det ser ut til at jeg og Emil har trent tidligere...). Back to basic med andre ord, men dette har vi så absolutt bruk for å få inn med teskje. Lydighet er nok ikke vår sterkeste side, men vi gir ikke opp enda!

Torsdag hadde vi invitert Rival og Jannike på innføring i blodspor. Været var så absolutt tålelig under sporlegging, men etter en times tid lå furutrærne sidelengs i vinden, og sporene hadde mer eller mindre snødd ned...
Hva gikk det av værgudene? Dette så ut til å bli VEL utfordrende for en hund som ikke hadde snust på øvelsen før, og vi måtte avlyse treningen. Greit å lykkes noenlunde første gangen, lissom...
Under skankinnsamlingen noen timer senere hadde vinden løyet, og vi falt for fristelsen til å prøve å gå et av sporene. Men det ble gått tre spor, hvor Emil glimret med super prestasjon i alle sammen, og så ut til å stortrives med sysselen! Overrasket og en smule stolt..? Jepp!

Fredag satte vi snuten i retning Selbu hvor "Hoinndagan" skulle avvikles i løpet av helga.
Kvelden ble innledet med et fantastisk engasjerende seminar med Lennart Wetterholm, som tok for seg hundens best utviklede redskap, lukteredskapen, og hvordan denne kan anvendes på mest hensiktsmessig måte i praksis. Alt fra spesialsøk, bombehunder og jakt på rovdyr ble presentert, og til neste sommer blir det ganske sikkert opphold på Lennarts Hund Campus! En liten intern digresjon til alle dere som deltok på Lennarts seminar: "Hönan har blivit klok"! Og vi vet alle hvem han omtaler som høna i denne sammenhengen...!

Lille Nina Ricci fra Heliomar var også til stede sammen med sin bror Lucas. Og FOR en hjerteknuser!! Den valpen kan sjarmere en gråstein..! Merkelig hvor fort man glemmer hvordan det var den tiden da firfotingen var valp...

Neste morgen sto innføring i ettersøk av klovvilt på programmet, før vi kastet oss ut i prasisen med jaktdressur. Valpeshow, lydighetsprøver, gjeterhundoppvisning, seminarer mm. fortsatte gjennom begge dagene, men dette måtte desverre for en stor del bortprioriteres til fordel for jakttreningen. Men skuffet? På ingen måte! Vi fikk sneket oss med på litt av det meste.

Einar Osnes var vår mentor denne helgen, og vi fikk trent på mange kjente så vel som nye øvelser. Fantastisk gøy, og for ikke å snakke om lærerikt! Det som gjorde kurset enda bedre var det faktum at Emil igjen var på nett etter lengre tids hormonelle utfordringer... Samarbeidet og innsatsen var upåklagelig!
Einar fikk god oversikt over deltagerne, som kun bestod av fire ekvipasjer, og gikk gjennom både fellesøvelser og momenter spesialisert til hver enkelt hund. Alle hadde vi våre lyter å "flikke" på, men vi hadde masser av tid å bruke på hver enkelt ekvipasje, og alle viste stor framgang.

Kveldene var spekket med sosialt arrangement - med festmiddag fulgt av god drikke, etter hvert svært så gode historier og høylytt latter.
Med Ellinor Antonsen og Einar som "romkompiser" var det ikke fritt for at vi også fikk litt "gratis" i form av treningstips og annen innføring i hundeverdenen.
Etter endt helg var Emil faktisk ganske sliten (!), noe vi sjelden opplever... Det har tydeligvis vært mange livlige drømmer i guttens hode etter denne helga, med vilter løping i hundesenga under tung søvn.
Emil er nok enige med tofotingene i familien når vi sier at maken til super helg skal det godt gjøres å gjenoppleve!

Påskeferie, ski og sol.

Været så ikke ut til å bli av det beste i Trøndelag i påskeuka, så vi pakket rett og slett bilen full og reiste etter go`været.
Vi endte opp i Engerdal, hvor vi la oss inn på ei sæter langt ute i villmarka. Der koste vi oss godt alle sammen, og tok livet med ro. Jobb og stress la vi igjen hjemme.

Emil hadde selvfølgelig treningsfri, så nær som litt passivitettrening og et pinnespor vi bare MÅTTE prøve. Emil var tydelig helt i hundre i forhold til årets første spor: Alle pinnene ble behørlig tygget i stykker og avlevert i utgangsstilling :) Hendene mine var i tillegg såre etter iherdig forsøk på å senke farten i sporet.
Var det noen som sa høy stressfaktor...? Appoteringen blir altså ikke problemet i år, og det er jo alltids fint å vite. Tygging derimot, måtte vi se litt nærmere på, og det går heldigvis bedre allerede...

Når ser vi fram til runderingskurs som står for tur i begynnelsen av mai.
Og mens vi venter på det, blir det hyppige leksjoner med lineføring og fri ved foten. Vi må da få tatt dette appellmerket snart..?